Kjærlighet

Hvordan er det egentlig med kjærligheten? For å være litt klisjè, så er det jo sånn at det er det beste som kan hende deg, men kan også være noe av det verste. Jeg elsker og hater å se to som er nyforelsket, og oppfører seg som små unger igjen, men samtidig blir jeg litt misunnelig av meg. Skulle ønske jeg også kunne virkelig kjenne på den følelsen igjen, men nå har det seg sånn at min forelskelse har gått over til kjærlighet. Noen ganger kjenner jeg deg følelsen av forelskelse igjen, men ikke på samme måte som tidligere selvfølgelig, noe som er helt naturlig. Han er den ene for meg, og jeg elsker han, men for meg er dette er litt skremmende. Hva gjør jeg om jeg mister han? Jo, kjærlighetssorg, og det er mye vanskeligere å gå ut av et forholdt etter 2 år enn det er å gå ut av det etter 1.
Poenget mitt er; når vet man egentlig at vi virkelig elsker den personen? Hva gjør man om man krangler om små ting ofte, og ting ikke virker helt som det skal?
Jeg er usikker på alt, og det skremmer meg. Jeg vil mer enn noe annet være sammen med han, men det er en svulmende følelse av redsel som river tak i meg om dagen. Hva føler han? mener han det han sier til meg? Eller er vi bare avhengi av hverandre?
Jeg og Florian er ikke like mye sammen som andre par, av den grunn at han har en jobb som gjør at han er borte 5 dager i uken. Dette er vanskelig, men det sies at man klarer alt om det er den rette?



Tanker svirrer rundt i hodet mitt om dagen, kjærlighet, eksamen, skolegang, jobb.. klarer ikke helt å tenke på at nå skal jeg starte et liv, uten mamma og pappa som er der for meg 24 timer i døgnet. Mange gleder meg skikkelig til å flytte ut, men ikke jeg. Alle vennene mine flytter, og det vil være lenge til jeg ser noen av de jeg kommer til å savne mest.

Beklager emosjonelt innlegg ;)